Av Ingrid Lomelde, bærekraftsdirektør i Hafslund

Hvor ofte tenker du på sibirstjerneblomsten i strandkanten når du setter på kaffetrakteren om morgenen? Eller på elvemuslingen som renser vannet i elvene våre når du setter vaskemaskinen på 60 grader?

All energien vi bruker hentes fra naturen. Om det er den fornybare energien som vannkraft, vind, og sol, eller om det er olje og atomkraft. Alt sammen trenger natur som innsatsfaktor for å produsere energien som gir oss strøm i stikkontakten og lader opp mobiltelefonen din.

Men naturen rundt oss forsvinner bit for bit. Over halvparten av naturmangfoldet på kloden har blitt borte siden 1970. Ferskvannsarter er redusert med 80%. Årsaken er måten vi mennesker bruker natur på.

Selv om krig, tollsatser og inflasjon er på alles lepper om dagen, så er det risikoene fra klimaendring og naturtap som truer stabiliteten i verdensøkonomien ifølge World Economic Forum.

Klima- og naturkrisen

Klima og naturkrisen er en fysisk risiko som ikke forsvinner før vi gjør noe med den. Hetebølgene som nå årlig skyller over Europa om sommeren, og flommene som treffer oss hver vår, er tydelige tegn på at klimakrisen allerede er her, og den koster oss dyrt.

NATO mener klimakrisen og naturendringer er en trussel-forsterker som vil øke regionale spenninger, skape flere humanitære kriser og mer vold. De mener energisikkerhet er en hovedbekymring for NATO-alliertes sikkerhet. EU maler det samme bildet i sin nye Handlingsplan for rimelig energi, hvor hensynet til energiuavhengighet og stabile energipriser er grunnen til at Kommisjonen vil installere 100 GW fornybar energi hvert år frem til 2030.

Det er 100 GW med nye prosjekter som skal bygges i noens lokalsamfunn, og i noens nærnatur.

Dette er et trusselbilde som krever at vi hever ambisjonene. Min bransje, kraftbransjen, ser at vi er på vei mot et kraftunderskudd hvis vi skal skape beskyttelsen som energiomstillingen kan gi oss. Alle norske arbeidsplasser og alle norske hjem trenger stabil og trygg strømtilgang. Norske klimamål trenger at vi erstatter den halvparten av energiforbruket vårt som fortsatt kommer fra fossile kilder. Derfor ivrer vi for å bygge flere prosjekter. Og vi ivrer for å bidra til lokal verdiskapning, og nasjonal omstilling.

Dette trusselbildet krever også at vi tar bedre vare på naturen vi påvirker. For, det er et paradoks at folk ikke har tillit til kraftbransjen. Under halvparten av den norske befolkningen mener at kraftbransjen bidrar positivt til samfunnet. Samtidig vet vi at bruken av fossil energi er årsaken til at over halvparten av alle klimagassutslipp på kloden har skjedd etter 1990. Etter at vi visste om klimakrisen. Etter at vi visste at løsningen for å redusere en alvorlig risiko for folk og økonomisk utvikling, er å erstatte bruken av fossil energi med fornybart.

En av årsakene til den mangelen på tillit, er at energiproduksjon påvirker natur. Den påvirkningen er mer synlig, og tettere på livene våre, enn naturpåvirkningen fra et oljefelt i Nordsjøen eller en urangruve med dagbruddsdrift i Namibia.

Risikoen for at vi skal miste tilliten til fornybarløsningene som skal sikre norsk verdiskapning i en klimatrygg fremtid, er en viktig årsak til at vi i Hafslund strekker oss for å forbedre tilstanden for natur i våre prosjekter.

Men, hva betyr det egentlig?

Det høres ut som vi ikke skal påvirke noe natur i det hele tatt. Og det går jo ikke an når all energien vi trenger som samfunn kommer fra natur.

For oss betyr det at vi skal gjøre forbedringstiltak for natur vi har påvirket fra et 2023-nivå. Og at vi skal bruke tiltakshierarkiet til å unngå ny påvirkning, eller kompensere for påvirkning vi ikke kan unngå. I 2024 har vi kartlagt all natur innenfor vårt påvirkningsområde. Ikke alle artene påvirkes av oss, men kartet gjør det mulig å jobbe systematisk med å finne de områdene hvor nye tiltak kan gjøre størst positiv forskjell.

Noen vil tenke at det er dyrt og vanskelig å få til. Noen vil tenke at mer naturhensyn ødelegger lønnsomheten i prosjektene, og så blir det ingen ny fornybar energi. Noen vil tenke at det er umulig å forbedre tilstanden for norsk natur, samtidig som vi bygger nye kraftverk.

Men ved å vise at vi er villig til å investere i leveområdet til sibirstjernen, og vandringsveier for ørreten som bærer larvene til elvemuslingen med seg på gjellene sine, så vil vi vise noe vår bransje har lang erfaring med å gjøre. Vi vil vise at vi tar ansvar, og at vi er tilliten verdig til å bygge klimaløsningene landet trenger.

Vår erfaring

Erfaringen vår viser at vi må prøve, og feile, jobbe systematisk over tid, og måle effekten av tiltak over mange år, for å finne det som virker for arter og leveområder lokalt. Som i Aurland hvor vi bygget Norges første hydrauliske vandringstrapp for fisk. Og Norges første inntaksrist som holder ørret og laks ute av vannveien. Der har vi tilrettelagt for gyting for ørret og laks, og åpnet bekkeløp hvor vannet igjen får flyte. I sum har det forbedret det økologiske potensialet i dette vassdraget.

Erfaringene våre viser at det ikke alltid er store tiltak som trengs å gjøres for å bedre livsvilkårene for små arter med stort vernebehov. I Aursunden ivaretar vi leveområdene til den svært sårbare sibirstjernen ved å bygge ganske enkle erosjonsbarrierer.

Alle konsesjoner for ny kraft må ønskes velkommen av et lokalsamfunn. Og ett dårlig prosjekt, kan ødelegge tilliten til en hel bransje, til en hel omstilling, til en hel klimakamp.

Hva kan vi gjøre?

Derfor bør hele norsk næringsliv strekke seg mot et felles mål om å forbedre tilstanden til den naturen vi påvirker. I fellesskap bør vi strekke oss mot ambisjonen som kan snu tilstanden for norsk natur fra minus til pluss.

Fordi energien vi i kraftbransjen produserer og resten av næringslivet er avhengig av, kommer fra naturen. Tilgangen til natur, kommer fra tilliten til at vi behandler den med omsorg, og ansvar.