Av Kristin Lian, konserndirektør i Hafslund Kraft

Som kraftprodusenter forsøker vi å levere på samfunnets og kundenes behov. Alle prognoser tilsier at forbruket vil øke. Dersom vi ikke klarer å øke kraftproduksjonen på grunn av folkelig aksept (vind på land), energipotensial (vannkraft) eller kostnader (havvind og kjernekraft), har det også konsekvenser.

Klimautfordringen ligger under veldig mange av beslutningene som er tatt i energipolitikken i Norge og Europa de siste tiårene.

Takket være vannkraften har kraftproduksjonen i Norge lenge vært så å si 100 prosent basert på fornybar energi. Det er derfor lett å glemme at halvparten av energiforbruket fortsatt er fossilt. Skal vi erstatte dette forbruket med utslippsfri energi, vil det kreve store mengder ny fornybar produksjon.

Miljødirektoratet har beregnet at dersom vi skal gjennomføre klimatiltak som reduserer klimagassutslippene med 63 prosent innen 2035, vil det øke kraftetterspørselen med 43 TWh .

Om disse tiltakene ikke kombineres med kraftutbygging, vil vi i et normalår gå fra et relativt behagelig kraftoverskudd til et stort kraftunderskudd. Veldig mye ny produksjon må derfor på plass raskt. Det er denne utfordringen vi i fornybarnæringen forsøker å levere på.

Når vi vet det kan ta ti år å få en konsesjon på stor vannkraft, pluss tre års byggetid, er vi egentlig allerede seint ute. Det har derfor vært naturlig å se på vindkraft på land, som går raskt å bygge og er den billigste måten å skaffe ny kraft på.

Men som kjent er det svært vanskelig å få med seg folk på at det er en god idé. Det er ikke installert vindturbiner i Norge siden 2022.

Hva vil skje?

Vi ser i flere undersøkelser at folk er mindre bekymret for klimaendringene, og flere mener dessuten at det ikke er behov for mer fornybar i Norge. Da er det klart at viljen til å avsette arealer i dyrebar natur skranter.

Så hva skjer om vi ikke får til å bygge ut mer fornybar energi?

Blir det svart? Nei, jeg tror ikke det.

Blir kraftoverskuddet til et gedigent kraftunderskudd? Nei, jeg tror ikke det heller.

Et markedsbasert system er dynamisk. Om etterspørselen vokser uten at tilbudet vokser tilsvarende, vil prisene gå opp. Det igjen vil føre til at etterspørselen ikke vokser like mye. Færre av de prosjektene som har søkt om tilknytning av nytt forbruk, vil bli realisert.

Resultatet er at energiomstillingen tar lengre tid. Vi får rett og slett ikke gjennomført alle tiltakene Miljødirektoratet har foreslått, og vi når ikke klimamålene vi har satt oss.

Betydning for kraftflyten

Et annet sannsynlig resultat er at kraftflyten med utlandet oftere vil gå inn til Norge. Landene rundt oss bygger ut mye fornybar energi, særlig havvind. Når det blåser mye, vil Norge få stor import, og sjeldnere vil vi ha stort overskudd å eksportere. De til tider forhatte eksportkablene vil i større grad bli importkabler.

Det er jo ingen katastrofe det, men det fordrer høyere priser i Norge enn i utlandet. Kraften flyter som kjent dit behovet er størst og prisen høyest. Norsk industri vil i mindre grad ha lave kraftpriser som et konkurransefortrinn. Det igjen kan føre til at nyinvesteringer vil komme i andre land enn Norge og noe industri kan også flagge ut. Norge vil miste arbeidsplasser og eksportinntekter, men det vil også frigjøre kraft til andre behov.

Vi risikerer også at vi ikke har nok kraft til alle formål i tørrår, for ikke å snakke om ved to tørrår på rad. Det nyttbare tilsiget til den norske vannkraften har variert fra 100 TWh til 167 TWh i årene etter 2000.

Hva kan vi gjøre?

Et alternativ er å utnytte fleksibiliteten i vannkraften ved å basere oss mer på import av uregulerbar kraft fra landene rundt oss. Det vil spare natur i Norge, men kunne føre til noe høyere kraftpriser.

Dette er i realiteten den veien vi beveger oss nå. Det er kun gitt konsesjon til 0,7 TWh kraft i Norge siden 2020. Men om vi skal opprettholde forsyningssikkerheten i tørrår, vil en slik strategi sannsynligvis kreve mer utvekslingskapasitet enn i dag. Rekk opp hånda de politikerne som ønsker å jobbe for dét i årets valgkamp.

Alternativt kan kraftprodusenter og lokalsamfunn jobbe sammen om å finne de prosjektene som gir mest mulig kraft til minst mulig kostnad og minst mulig inngrep i naturen.

Norge er velsignet med meget gode energiressurser. Vi har allerede utnyttet det meste av energipotensialet i vannkraften. NVE anslår at gjenstående potensial er 7,6 TWh. Men potensialet for å øke effektkapasiteten, evnen til å produsere mye når behovet er størst, er fortsatt svært stort om betalingsviljen for fleksibilitet er høy nok.

Det store innslaget av regulerbar vannkraft gjør at det norske kraftsystemet tåler at det bygges ut mye billig uregulerbar vind og sol. Her har Norge et naturgitt konkurransefortrinn sammenliknet med de aller fleste andre land. La oss bruke det!

Jeg tror derfor på en kombinasjon av effektutvidelser i vannkraftverk i eksisterende reguleringer og skånsomme vind på land-prosjekter.

Denne kronikken ble publisert på Europower 13. januar 2025.

Følg gjerne Kristin Lian eller oss i Hafslund på LinkedIn, hvis du ønsker å holde deg oppdatert på det som skjer i fornybar-bransjen.