Til topp

Vekst uten sidestykke - kraftbehovet øker i hovedstaden

Fra 1900 til 1920 hadde elektrisitetens utbredelse en eksplosiv utvikling i hovedstadsområdet

Kristiania kommune var sterkt interessert i leveranser fra kraftverket på Kykkelsrud, som var satt i drift i 1903. Ettersom byens egne dampgeneratorer ble for små, og kravet om strømlevering til de ytre deler av byen vokste, måtte kommunen skaffe mer elektrisitet. Byen hadde allerede et vannkraftverk i Nordmarka, Hammeren, som var blitt satt i drift i 1900, men det monnet dårlig.

Kristiania kommune fikk et gunstig tilbud på kjøp av aksjer i Kykkelsrud kraftverk. Saken vakte stor debatt. Mange nølte med å gå inn for en slik investering i noe som ennå var halvt ukjent, på et tidspunkt da byens økonomi ikke var god. Bystyrets behandling av saken varte i ni timer og sluttet med at kjøpet ble forkastet. Siemens-Schuckert kjøpte de resterende aksjene, og ansatte Knud Bryn, Hafslunds direktør, som leder. Bryn ble dermed direktør for begge selskapene. Eieren ønsket tydeligvis at de to selskapene skulle samarbeide tett. Glommen Træsliberis hovedkontor lå allerede i Kristiania, og nå flyttet Hafslund etter.

Gjensidig avhengighet 

Kristiania og Kykkelsrud var avhengig av hverandre. Byens elektrisitetsverk fikk et stadig større ”borgerlig behov” å dekke, mens Kykkelsrud ikke hadde andre avtakere som monnet. Landdistriktene tenkte man overhodet ikke på. Ledningen fra Kykkelsrud gikk tvers gjennom Follo, men det var ingen avgreining til kommunene der. Først da en noe større avtaker - Hoelstad teglverk - ble interessert, ble Follo kraftselskap dannet og bygdene koplet til Glommen-kraften. Men det var ikke før etter 1914.

Flere fosser - utbygging på Vamma

Det tette samarbeidet mellom Hafslund og Glommens Træsliberi, med delvis felles eierskap og samme direktør, fikk i 1910 den naturlige konsekvens at Hafslund utvidet aksjekapitalen og overtok kraftstasjonen ved Kykkelsrud.
Men nedre Glomma bød på en tredje utbyggingsmulighet ved oppdemming av en rekke småstryk ved Vamma noen kilometer sør for Kykkelsrud. Der var det allerede påbegynt et kraftverk. Sam Eyde ville bruke fossekraften til å produsere salpeter, men Rjukan-fossene ved Vemork i Telemark dukket opp som mer lønnsomme, og Norsk Hydro ble altså liggende i Rjukan, ikke i Vamma. Kristiania fikk igjen tilbud om å kjøpe en foss, men kommunal nøling førte atter en gang til at det ble Hafslund som fikk tilslaget. Bryn ble naturligvis direktør også for A/S Vamma Fossekompagnie, som stod klart i mars 1915.

Utbredelse i voldsomt tempo

Fra 1900 til 1920 gikk elektrisitetens utbredelse i hovedstadsområdet i et forrykende tempo som ingen har sett maken til hverken før eller siden.

Det best sammenlignbare eksempelet på teknologi som raskt blir allemannseie, er kanskje vår tids utbredelse av pc eller mobil.  Mens kun et fåtall av byens innbyggere hadde elektrisitet ved århundreskiftet, dreide det seg om cirka nitti prosent i 1920! Elektrisitet ble ikke lenger brukt kun til belysning, men ble også tatt i bruk til koking og oppvarming. For byens industri ble elektrisitet den suverent viktigste drivkraften.

Vekst uten sidestykke

Byens elektrisitetsforbruk viste en eksplosiv vekst. Samtidig skjedde det en overgang fra privat til kommunal elektrisitetsforsyning. Bedrifter og bygårder kjøpte i stigende grad strøm fra elektrisitetsverket. Hovedstadens elektrisitetsverk har aldri, verken før eller senere, vært i nærheten av en slik vekst som i de to første årtier på 1900-tallet. Mens elektrisitetsverket leverte snaut 4 000 MWh (4 millioner kilowatt-timer) i 1900, dreide det seg om nesten 100 000 MWh i 1920.

Kok elektrisk - kampanjer for økt kunnskap

Elektrisitetens fortreffeligheter var tydelige for befolkningen og stadig flere fikk tilgang til elektrisk kraft. I tillegg ble det holdt store utstillinger og opplysningskampanjer for å endre folks kunnskap- og forbruksmønster. Selv om innlagt strøm raskt ble allemannseie i  Oslo, ble det gjort mye for å øke forbruket og lære folk å bruke elektrisiteten riktig. Også produsenter av elektrisk husholdningsartikler hadde behov for å øke befolkningens kunnskap om hvordan bruke elektriske utstyr som komfyr og strykejern riktig.

Både lysverkene og produsenter av elektriske artikler holdt derfor store informasjonskampanjer utover 1930-tallet, for å få folk til å ta i bruk elektrisitet i stadig større grad. I husholdningene ble det fortsatt fyrt med ved og kull for å holde det varmt innendørs. Parafinlamper fantes og folk var vant til å bruke dem som lyskilde. Å koke på vedkomfyr var vanlig i husholdningene.

Elektrisiteten inntar kjøkkenet

I starten ble elektrisitet i hjemmene brukt til belysning, men etterhvert gjorde den sitt inntog på kjøkkenet, både til koking av mat og varming av vann. I desember 1922 åpnet Kristiania Elekstrisitetsverk en permanent utstilling med ulike husholdningsapparat. Noe senere ble elektriske ovner introdusert for fullt og ble uunværlig. I begynnelsen ble strøm bare levert til belysning og prisen ble beregnet per lampe. Ganske snart kom strykejernet, og så den elektriske komfyren, og det ble behov for en annen beregningsmåte. Vippen kom, som på en kontant måte sørget for å begrense forbruket ved å bryte strømmen når belastningen ble større enn avtalt.